Guatemala

Som jeg har nevnte i tidligere innlegg så vil ikke saken fra Guatemala bli tatt opp i applikasjonskomiteen i år.
Hvorfor dette skjer har jeg berørt ved flere anledninger og jeg ser derfor ikke noe behov for å grave mer rundt det.

Men det som foregår i Guatemala er det viktig at folk vet om.

På årets Internasjonale arbeids konferanse har jeg vært så heldig at jeg har fått møte fagforeningsmennesker fra Guatemala. Disse menneskene risikere sitt eget og sine familiens liv ved å være her.
De tre jeg har møtt mens jeg har vært her nede kommer fra en gruppe som er en minoritet i landet sitt. De er ikke her som delegater. Det har ikke staten i landet godkjent.
Fra Guatemale er det 2 delegater fra arbeidsgiverne som har med seg 4 rådgivere, det er 9 delegater fra staten og 1(!) fra arbeidstakerne.

Lesbia Guadalupe Amezquita Garcia har under denne konferansen fått e-post hjemmefra som forteller henne at hvis hun kommer hjem etter denne konferansen så vil hun bli myrdet. Dette er ikke første gangen det har skjedd.
Hun har tidligere måttet rømme landet i 1 måned i 2008 på grunn av trusler.
Tidligere i år ble hun jaget av en bil som tilslutt kjørte inn i hennes bil.
Hun har fått beskjed om at hun på ingen måte skal snakke til noen om hva som foregår i landet. Hun har, til tross for dette, tatt ordet flere ganger i applikasjonskomiteen. Hun har med stort engasjement fortalt alle hva det er som foregår i landet.

Hennes kollega, Maria Rujano, ble tidligere i år forsøkt dratt inn i en bil. Hun unnslapp uten skader.

For 7 dager siden ble nok en fagforeningsleder drept i Guatemala. Manuel De Jesus Ramirez var på vei ut av sitt eget hjem sammen med sin datter. Med datteren tilstede ble han skutt 4 ganger i ryggen.

Dette er bare noe av det som foregår i Guatemala.
Totalt har 3809 fagforeningsmennesker blitt drept. Det siste året har 12 stk blitt drept.

Jeg har enorm respekt for disse menneskene. Og jeg anser de som tør å kjempe ,tross alle truslene, som det nærmeste vi kan komme helter i dagens verden.

På den andre siden fylles jeg med en følelse av skam. Jeg skammer meg over at vi i fagbevegelsen ikke setter dette på agendaen. Jeg skammer meg, på vegne av menneskeheten, over at arbeidsgiveren Europa ikke vil at slike saker skal tas opp på årets konferanse. Og jeg skammer meg over at jeg ikke har gjort mer for at andre i verden skal få oppleve den tryggheten jeg føler i mitt verv som tillitsvalgt.

Dan Rugsveen