I dag på TB.no kan man lese om skatteetatens kontroll av utestedene i Tønsberg som ble gjort i forrige uke.
Her er saken
I det 5. kulepunktet finner man det som gjør saken spennende. Mange(!!) manglet arbeidskontrakt.
For mange er servitørjobben på sommeren i Tønsberg det første møtet med arbeidslivet.
Vi syns, som folk, tydeligvis at det er greit at unge mennesker blir behandlet dårlig, lønnet enda dårligere og at de opplever arbeidsforhold som vi andre ikke hadde funnet oss i.
Syns du det er greit at datteren eller sønnen din jobber på et sted hvor lønnen er dårlig og dagene er lange? Eller er det slik at sønnen eller datteren din ikke jobber på et slik sted, så da spiller det ikke noe rolle?
Neste uke starter LO's sommerpatrulje i Vestfold.... Jeg blir ikke overrasket om det dukker opp mer grums fra denne bransjen da.
More to come?
onsdag 27. juni 2012
mandag 25. juni 2012
Hull i veien og været
Man har nå vært hjemme i Norge i 10 dager.
Det forventes av venner, familie og kollegaer at man nå er ferdig med hva man har sett og hørt de ukene man var i Genève.
Alle er selvfølgelig veldig nysgjerrige på hvordan det har vært i de 3 ukene man har vært avgårde....... Men hva skal man egentlig fortelle de som spør? Hvordan skal man med noen få ord, for det er kortversjonen de fleste vil ha, forklare alle inntrykkene fra 3 uker på en scene som for mange er helt ukjent?
10 dager tok det før jeg igjen var dullet inn i den bomullen som er min vanlige tilværelse.
Folk er opptatt av hull i veier, dårlig vær og hvor dyr bensinen har blitt.
Hvis jeg skulle startet en tirade om hvor jævlig folk på Fiji har det om dagen eller om hvor mange mennesker som de siste årene har blitt drept i Colombia så ville nok de fleste trodd på meg, men jeg tror ikke det er så mange som hadde orket å bry seg. Vi orker ikke å bry oss, vi har jo tross alt våre egne problemer.
Så mens jeg satt her på jobb og tenkte på hull i veien og dårlig vær så tikket det inn en e-post fra Lesbia Amezquita, fagforeningskvinne fra Guatemala, og jeg må innrømme at jeg skvatt til.
Hun takker meg i e-posten for min solidaritet og støtte. Og da begynner jeg å tenke..... Hva har egentlig jeg gjort etter at jeg kom hjem for å hjelpe disse menneskene? Hva gjør jeg for å sette saken dems på agendaen her i Norge?
Svaret er at jeg så langt har gjort fint lite med dette. Og igjen kommer denne følelsen av skam over meg. Skam over at jeg og mange med meg godtar på et vis at andre mennesker har det slik uten at vi gjør noe med det.
Jeg vil virkelig gjøre noe for disse menneskene, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem.
Jeg har kontaktet LO for å høre om det er mulig å starte et prosjekt i Guatemala. Svaret jeg fikk kunne fortelle meg at det er flott jeg engasjerer meg, ment Guatemala er et land vi dessverre bare ser på fra utsiden i påvente av at de selv skal rydde opp. Når de har ryddet opp så kan vi hjelpe dem og fortelle dem hvordan en organisasjon burde vært bygd opp.
Svaret fra LO er ikke noe jeg kommer til å godta og jeg håper jeg kan få med meg flere som ikke syns det er greit at vi bare står på utsiden med henda i lomma.
Så får heller andre tenke på været og hull i veien.
Det forventes av venner, familie og kollegaer at man nå er ferdig med hva man har sett og hørt de ukene man var i Genève.
Alle er selvfølgelig veldig nysgjerrige på hvordan det har vært i de 3 ukene man har vært avgårde....... Men hva skal man egentlig fortelle de som spør? Hvordan skal man med noen få ord, for det er kortversjonen de fleste vil ha, forklare alle inntrykkene fra 3 uker på en scene som for mange er helt ukjent?
10 dager tok det før jeg igjen var dullet inn i den bomullen som er min vanlige tilværelse.
Folk er opptatt av hull i veier, dårlig vær og hvor dyr bensinen har blitt.
Hvis jeg skulle startet en tirade om hvor jævlig folk på Fiji har det om dagen eller om hvor mange mennesker som de siste årene har blitt drept i Colombia så ville nok de fleste trodd på meg, men jeg tror ikke det er så mange som hadde orket å bry seg. Vi orker ikke å bry oss, vi har jo tross alt våre egne problemer.
Så mens jeg satt her på jobb og tenkte på hull i veien og dårlig vær så tikket det inn en e-post fra Lesbia Amezquita, fagforeningskvinne fra Guatemala, og jeg må innrømme at jeg skvatt til.
Hun takker meg i e-posten for min solidaritet og støtte. Og da begynner jeg å tenke..... Hva har egentlig jeg gjort etter at jeg kom hjem for å hjelpe disse menneskene? Hva gjør jeg for å sette saken dems på agendaen her i Norge?
Svaret er at jeg så langt har gjort fint lite med dette. Og igjen kommer denne følelsen av skam over meg. Skam over at jeg og mange med meg godtar på et vis at andre mennesker har det slik uten at vi gjør noe med det.
Jeg vil virkelig gjøre noe for disse menneskene, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem.
Jeg har kontaktet LO for å høre om det er mulig å starte et prosjekt i Guatemala. Svaret jeg fikk kunne fortelle meg at det er flott jeg engasjerer meg, ment Guatemala er et land vi dessverre bare ser på fra utsiden i påvente av at de selv skal rydde opp. Når de har ryddet opp så kan vi hjelpe dem og fortelle dem hvordan en organisasjon burde vært bygd opp.
Svaret fra LO er ikke noe jeg kommer til å godta og jeg håper jeg kan få med meg flere som ikke syns det er greit at vi bare står på utsiden med henda i lomma.
Så får heller andre tenke på været og hull i veien.
søndag 17. juni 2012
Livsfarlig fangst
Livsfarlig fangst er navnet på en serie som i noen år har gått på Discovery Channel. Serien skal vise den vanlige mannen i gata hvor mye som kreves for å fange krabber utenfor kysten av Alaska.
Været er grusomt til tider, bølgene er høye og mange, og krabbene er vanskelig å finne.
Discovery Channel har sikkert funnet en vinner i dette programmet.
Det som dessverre ikke er så mye i fokus er hvordan de som jobber på disse båtene blir behandlet. De må ved flere tilfeller jobbe 30 timer i strekk, det er kun ansatt et absolutt minimum på båtene og skulle noen bli skadet eller syk så blir disse naturligvis ikke erstattet.
Skulle du være så uheldig at du er ny i faget så skal du plages, settes til de værste jobbene som kan tenkes, tåle at du får mye dårligere lønn og plages enda mer av kaptein og mannskap.
Takler du ikke dette er du en veik pudding og en sviker i øynene til disse menneskene.
Ordtaket til serien er "put up or shut up"........
Jeg er veldig glad for at jeg ikke jobber med disse menneskene. Jeg takker det som er å takke for at jeg ikke er fra USA hvor dette er en helt vanlig måte å behandle sine ansatte på.
De lovene og de reglene vi i dag har er ikke noe som har kommet av seg selv, de er der fordi fagbevegelsen har kjempet for at arbeidslivet i dette landet skal være verdig.
Jeg håper vi aldri får oppleve et slikt arbeidsliv i Norge.
Været er grusomt til tider, bølgene er høye og mange, og krabbene er vanskelig å finne.
Discovery Channel har sikkert funnet en vinner i dette programmet.
Det som dessverre ikke er så mye i fokus er hvordan de som jobber på disse båtene blir behandlet. De må ved flere tilfeller jobbe 30 timer i strekk, det er kun ansatt et absolutt minimum på båtene og skulle noen bli skadet eller syk så blir disse naturligvis ikke erstattet.
Skulle du være så uheldig at du er ny i faget så skal du plages, settes til de værste jobbene som kan tenkes, tåle at du får mye dårligere lønn og plages enda mer av kaptein og mannskap.
Takler du ikke dette er du en veik pudding og en sviker i øynene til disse menneskene.
Ordtaket til serien er "put up or shut up"........
Jeg er veldig glad for at jeg ikke jobber med disse menneskene. Jeg takker det som er å takke for at jeg ikke er fra USA hvor dette er en helt vanlig måte å behandle sine ansatte på.
De lovene og de reglene vi i dag har er ikke noe som har kommet av seg selv, de er der fordi fagbevegelsen har kjempet for at arbeidslivet i dette landet skal være verdig.
Jeg håper vi aldri får oppleve et slikt arbeidsliv i Norge.
lørdag 16. juni 2012
Post Geneveskolen
Så var Geneveskolen over for 2012.
Jeg sitter igjen med en følelse av å være en veldig priveligert tillitsvalgt etter å få ta del i alt hva Geneveskolen har å tilby. Jeg har fått møte tillitsvalgte fra Norge og de andre Nordiske landene som jeg er 100 % sikker på at kommer til å komme langt her i verden. Noen av dem kommer sikkert til å bli delegater om noen år under den Internasjonale Arbeider Konferansen (ILC).
Under de tre ukene i Geneve har jeg forsøkt å hele tiden ha i bakhodet at jeg representerer mange medlemmer som ved deres valg har sagt at de stoler på meg.
Jeg håper det er mange unge mennesker som søker seg til denne skolen fra Norge de neste årene. Det er viktig at de fremtidige tillitsvalgte får et innblikk i hvordan verden fungerer og hvordan man kan behandle saker på et internasjonalt nivå.
Jeg sitter igjen med en følelse av å være en veldig priveligert tillitsvalgt etter å få ta del i alt hva Geneveskolen har å tilby. Jeg har fått møte tillitsvalgte fra Norge og de andre Nordiske landene som jeg er 100 % sikker på at kommer til å komme langt her i verden. Noen av dem kommer sikkert til å bli delegater om noen år under den Internasjonale Arbeider Konferansen (ILC).
Under de tre ukene i Geneve har jeg forsøkt å hele tiden ha i bakhodet at jeg representerer mange medlemmer som ved deres valg har sagt at de stoler på meg.
Jeg håper det er mange unge mennesker som søker seg til denne skolen fra Norge de neste årene. Det er viktig at de fremtidige tillitsvalgte får et innblikk i hvordan verden fungerer og hvordan man kan behandle saker på et internasjonalt nivå.
Tusen takk til alle mine medelever for at jeg har fått lære dere alle å kjenne og for 3 helt fantastiske uker sammen.
fredag 8. juni 2012
Guatemala
Som jeg har nevnte i tidligere innlegg så vil ikke saken fra Guatemala bli tatt opp i applikasjonskomiteen i år.
Hvorfor dette skjer har jeg berørt ved flere anledninger og jeg ser derfor ikke noe behov for å grave mer rundt det.
Men det som foregår i Guatemala er det viktig at folk vet om.
På årets Internasjonale arbeids konferanse har jeg vært så heldig at jeg har fått møte fagforeningsmennesker fra Guatemala. Disse menneskene risikere sitt eget og sine familiens liv ved å være her.
De tre jeg har møtt mens jeg har vært her nede kommer fra en gruppe som er en minoritet i landet sitt. De er ikke her som delegater. Det har ikke staten i landet godkjent.
Fra Guatemale er det 2 delegater fra arbeidsgiverne som har med seg 4 rådgivere, det er 9 delegater fra staten og 1(!) fra arbeidstakerne.
Lesbia Guadalupe Amezquita Garcia har under denne konferansen fått e-post hjemmefra som forteller henne at hvis hun kommer hjem etter denne konferansen så vil hun bli myrdet. Dette er ikke første gangen det har skjedd.
Hun har tidligere måttet rømme landet i 1 måned i 2008 på grunn av trusler.
Tidligere i år ble hun jaget av en bil som tilslutt kjørte inn i hennes bil.
Hun har fått beskjed om at hun på ingen måte skal snakke til noen om hva som foregår i landet. Hun har, til tross for dette, tatt ordet flere ganger i applikasjonskomiteen. Hun har med stort engasjement fortalt alle hva det er som foregår i landet.
Hennes kollega, Maria Rujano, ble tidligere i år forsøkt dratt inn i en bil. Hun unnslapp uten skader.
For 7 dager siden ble nok en fagforeningsleder drept i Guatemala. Manuel De Jesus Ramirez var på vei ut av sitt eget hjem sammen med sin datter. Med datteren tilstede ble han skutt 4 ganger i ryggen.
Dette er bare noe av det som foregår i Guatemala.
Totalt har 3809 fagforeningsmennesker blitt drept. Det siste året har 12 stk blitt drept.
Jeg har enorm respekt for disse menneskene. Og jeg anser de som tør å kjempe ,tross alle truslene, som det nærmeste vi kan komme helter i dagens verden.
På den andre siden fylles jeg med en følelse av skam. Jeg skammer meg over at vi i fagbevegelsen ikke setter dette på agendaen. Jeg skammer meg, på vegne av menneskeheten, over at arbeidsgiveren Europa ikke vil at slike saker skal tas opp på årets konferanse. Og jeg skammer meg over at jeg ikke har gjort mer for at andre i verden skal få oppleve den tryggheten jeg føler i mitt verv som tillitsvalgt.
Dan Rugsveen
Hvorfor dette skjer har jeg berørt ved flere anledninger og jeg ser derfor ikke noe behov for å grave mer rundt det.
Men det som foregår i Guatemala er det viktig at folk vet om.
På årets Internasjonale arbeids konferanse har jeg vært så heldig at jeg har fått møte fagforeningsmennesker fra Guatemala. Disse menneskene risikere sitt eget og sine familiens liv ved å være her.
De tre jeg har møtt mens jeg har vært her nede kommer fra en gruppe som er en minoritet i landet sitt. De er ikke her som delegater. Det har ikke staten i landet godkjent.
Fra Guatemale er det 2 delegater fra arbeidsgiverne som har med seg 4 rådgivere, det er 9 delegater fra staten og 1(!) fra arbeidstakerne.
Lesbia Guadalupe Amezquita Garcia har under denne konferansen fått e-post hjemmefra som forteller henne at hvis hun kommer hjem etter denne konferansen så vil hun bli myrdet. Dette er ikke første gangen det har skjedd.
Hun har tidligere måttet rømme landet i 1 måned i 2008 på grunn av trusler.
Tidligere i år ble hun jaget av en bil som tilslutt kjørte inn i hennes bil.
Hun har fått beskjed om at hun på ingen måte skal snakke til noen om hva som foregår i landet. Hun har, til tross for dette, tatt ordet flere ganger i applikasjonskomiteen. Hun har med stort engasjement fortalt alle hva det er som foregår i landet.
Hennes kollega, Maria Rujano, ble tidligere i år forsøkt dratt inn i en bil. Hun unnslapp uten skader.
For 7 dager siden ble nok en fagforeningsleder drept i Guatemala. Manuel De Jesus Ramirez var på vei ut av sitt eget hjem sammen med sin datter. Med datteren tilstede ble han skutt 4 ganger i ryggen.
Dette er bare noe av det som foregår i Guatemala.
Totalt har 3809 fagforeningsmennesker blitt drept. Det siste året har 12 stk blitt drept.
Jeg har enorm respekt for disse menneskene. Og jeg anser de som tør å kjempe ,tross alle truslene, som det nærmeste vi kan komme helter i dagens verden.
På den andre siden fylles jeg med en følelse av skam. Jeg skammer meg over at vi i fagbevegelsen ikke setter dette på agendaen. Jeg skammer meg, på vegne av menneskeheten, over at arbeidsgiveren Europa ikke vil at slike saker skal tas opp på årets konferanse. Og jeg skammer meg over at jeg ikke har gjort mer for at andre i verden skal få oppleve den tryggheten jeg føler i mitt verv som tillitsvalgt.
Dan Rugsveen
torsdag 7. juni 2012
Tale
I går holdt jeg for første gang, og kanskje eneste gang(?), en tale i et FN organ.
På vegne av studentene ved Genèveskolen 2012 takket jeg arbeidstaker gruppen i applikasjonskomiteen.
Under følger hva jeg sa:
"Thank you chair.
On behalf of the students from The Nordic folk high school I would like to thank the workers of this comitee for the way you all greeted us and for all you're help during the last week.
The Nordic folk high school has been coming to Geneva to follow this conference for 81 consecutive years.
This comitee is always well visited by the students and this is also the case this year.
Some of us where hopping to write a paper on this years list.
But it became evident early during this conference that a list would be difficult to negotiate this year.
Never the less we would like express our gratitude to mr. Leemans for his continued work and for all the help he has given us, helping us understand the process and how the ILO works.
We will never forget the events that have taken place in this room in the week we've been here and we can only hope that the students next year will get to see employers willing to come to the table to work out a list.
Thank you so mutch for having us."
Dan Rugsveen
På vegne av studentene ved Genèveskolen 2012 takket jeg arbeidstaker gruppen i applikasjonskomiteen.
Under følger hva jeg sa:
"Thank you chair.
On behalf of the students from The Nordic folk high school I would like to thank the workers of this comitee for the way you all greeted us and for all you're help during the last week.
The Nordic folk high school has been coming to Geneva to follow this conference for 81 consecutive years.
This comitee is always well visited by the students and this is also the case this year.
Some of us where hopping to write a paper on this years list.
But it became evident early during this conference that a list would be difficult to negotiate this year.
Never the less we would like express our gratitude to mr. Leemans for his continued work and for all the help he has given us, helping us understand the process and how the ILO works.
We will never forget the events that have taken place in this room in the week we've been here and we can only hope that the students next year will get to see employers willing to come to the table to work out a list.
Thank you so mutch for having us."
Dan Rugsveen
tirsdag 5. juni 2012
Med rett til å streike part 2
I går kom nådestøtet for årets aplikasjonskomiteen(Committee on the application of standards) under den internasjonale arbeidskonferansen i Genève. For første gang i historien blir det ikke utarbeidet en liste over 25 tilfeller med brudd på arbeidernes rettigheter.
Jeg har tidligere forsøkt å forklare hva som skjer her nede. Noe har nok ikke vært like forståelig. Jeg skal derfor forsøke å forklare dette slik at de som vil det forstår hva det er som har foregått.
25. februar i år kom det ut en rapport fra det som kalles komiteen av eksperter(committee of experts). Denne rapporten skal behandles på konferansen.
I denne komiteen sitter det 20 advokater og jurister med særlig kompetanse på arbeidsrettslige saker.
Disse velges av det styrende organ(Governing body) i ILO. I det styrene organ sitter det representanter fra de tre partene(28 fra regjeringer, 14 fra arbeidsgivere og 14 fra arbeidstakere).
Det vil med andre ord si at arbeidsgivere har vært med på å utpeke disse ekspertene.
I den omtalte rapporten fra ekspertene tar de for seg de 8 kjernekonvensjonene(core conventions) og hvordan disse har blitt innført og fulgt av medlemsstatene i ILO.
En av de 8 kjernekonvensjonene er nr.87 freedom of association and protection of the right to organise. I denne konvensjonen står det ingenting om retten til å streike. Denne retten er allikevel nedfelt i mange nasjonale lover over hele verden og det har derfor blitt rettspraksis internasjonalt at retten til å streike hører hjemme under denne konvensjonen.
I rapporten fra ekspertene står det følgende: "strikes are essential means available to workers and their organization to protect their interest". Dette har fått arbeidsgiverne som deltar på denne konferansen til å reagere noe helt voldsomt.
Arbeidsgiverne mener at dette ikke er noe ekspertene skal mene noe om.
De samme arbeidsgiverne har i samme sak "glemt" at dette for første gang ble tatt opp i 1952 uten at det på det tidspunktet var noen form for protester fra arbeidsgivere.
Så hva har endret seg siden 1952?
Min teori er at verden i dag er i økonomisk krise. Min påstand er at denne krisen skyldes det som så fint kalles "casino capitalism". Streiker rammer inntektene til banker og til stater. Banker og stater som har spilt rullet og tapt!
Så under denne konferansen har ikke arbeidsgivere vært interessert i å diskutere saker i det hele tatt. Kravet fra arbeidsgiverne har vært at arbeidstakere skal skrive under på en uttalelse som sier at begge parter er uenige i eksperkomiteens standpunkt i retten til å streike. Dette kan selvfølgelig ikke arbeidstakere gå med på.
Arbeidstakerne har i denne saken blitt holdt som gisler. Arbeidsgiverne vil ikke på noen måte forhandle noen liste så lenge ikke arbeidstakerne skriver under på det arbeidsgiverne krever.
Så i går ble alle forhandlinger brutt og alt arbeid stopper opp i komiteen. Derfor vil det i år ikke bli noen saker.
Vi vil ikke få muligheten til å sette fokus på Guatemala. Hvor det bare under konferansen har blitt drept 2 fagforeningsleder og hvor delegatene, som er på min alder, her har fått direkte trusler mens de har vært her i Genève.
Vi vil ikke få høre saken fra Senegal hvor barn i alderen 4 til 12,50 000 i tallet i fjor, tvinges av bakmenn til å tigge på gatene.
Vi får ikke høre sakene fra Hellas hvor de aller fleste rettighetene til arbeiderne tas fra dem av EU og IMF!
Vi får ikke satt sakene fra Colombia på agendaen, hvor det i 2010 ble drept 51(!!!) fagforeningsmennesker!
Jeg kjenner sinnet koke i meg og det er IKKE greit at arbeidsgivere, inkludert NHO,Svensk näringsliv og dansk arbeidsgiverforening, behandler mennesker på denne måten.
Det er IKKE greit at drap på fagforeningsmennesker, eller drap generelt blir feid under teppet!
Jeg føler meg trygg på jeg og mine medelever på Genèveskolen ikke syns dette er greit og vi kommer aldri til å glemme de historiene vi har fått høre den siste uken.
Disse historiene blir med oss hjem og de vil bli gjentatt for alle som vil høre dem.
Dan Rugsveen
Jeg har tidligere forsøkt å forklare hva som skjer her nede. Noe har nok ikke vært like forståelig. Jeg skal derfor forsøke å forklare dette slik at de som vil det forstår hva det er som har foregått.
25. februar i år kom det ut en rapport fra det som kalles komiteen av eksperter(committee of experts). Denne rapporten skal behandles på konferansen.
I denne komiteen sitter det 20 advokater og jurister med særlig kompetanse på arbeidsrettslige saker.
Disse velges av det styrende organ(Governing body) i ILO. I det styrene organ sitter det representanter fra de tre partene(28 fra regjeringer, 14 fra arbeidsgivere og 14 fra arbeidstakere).
Det vil med andre ord si at arbeidsgivere har vært med på å utpeke disse ekspertene.
I den omtalte rapporten fra ekspertene tar de for seg de 8 kjernekonvensjonene(core conventions) og hvordan disse har blitt innført og fulgt av medlemsstatene i ILO.
En av de 8 kjernekonvensjonene er nr.87 freedom of association and protection of the right to organise. I denne konvensjonen står det ingenting om retten til å streike. Denne retten er allikevel nedfelt i mange nasjonale lover over hele verden og det har derfor blitt rettspraksis internasjonalt at retten til å streike hører hjemme under denne konvensjonen.
I rapporten fra ekspertene står det følgende: "strikes are essential means available to workers and their organization to protect their interest". Dette har fått arbeidsgiverne som deltar på denne konferansen til å reagere noe helt voldsomt.
Arbeidsgiverne mener at dette ikke er noe ekspertene skal mene noe om.
De samme arbeidsgiverne har i samme sak "glemt" at dette for første gang ble tatt opp i 1952 uten at det på det tidspunktet var noen form for protester fra arbeidsgivere.
Så hva har endret seg siden 1952?
Min teori er at verden i dag er i økonomisk krise. Min påstand er at denne krisen skyldes det som så fint kalles "casino capitalism". Streiker rammer inntektene til banker og til stater. Banker og stater som har spilt rullet og tapt!
Så under denne konferansen har ikke arbeidsgivere vært interessert i å diskutere saker i det hele tatt. Kravet fra arbeidsgiverne har vært at arbeidstakere skal skrive under på en uttalelse som sier at begge parter er uenige i eksperkomiteens standpunkt i retten til å streike. Dette kan selvfølgelig ikke arbeidstakere gå med på.
Arbeidstakerne har i denne saken blitt holdt som gisler. Arbeidsgiverne vil ikke på noen måte forhandle noen liste så lenge ikke arbeidstakerne skriver under på det arbeidsgiverne krever.
Så i går ble alle forhandlinger brutt og alt arbeid stopper opp i komiteen. Derfor vil det i år ikke bli noen saker.
Vi vil ikke få muligheten til å sette fokus på Guatemala. Hvor det bare under konferansen har blitt drept 2 fagforeningsleder og hvor delegatene, som er på min alder, her har fått direkte trusler mens de har vært her i Genève.
Vi vil ikke få høre saken fra Senegal hvor barn i alderen 4 til 12,50 000 i tallet i fjor, tvinges av bakmenn til å tigge på gatene.
Vi får ikke høre sakene fra Hellas hvor de aller fleste rettighetene til arbeiderne tas fra dem av EU og IMF!
Vi får ikke satt sakene fra Colombia på agendaen, hvor det i 2010 ble drept 51(!!!) fagforeningsmennesker!
Jeg kjenner sinnet koke i meg og det er IKKE greit at arbeidsgivere, inkludert NHO,Svensk näringsliv og dansk arbeidsgiverforening, behandler mennesker på denne måten.
Det er IKKE greit at drap på fagforeningsmennesker, eller drap generelt blir feid under teppet!
Jeg føler meg trygg på jeg og mine medelever på Genèveskolen ikke syns dette er greit og vi kommer aldri til å glemme de historiene vi har fått høre den siste uken.
Disse historiene blir med oss hjem og de vil bli gjentatt for alle som vil høre dem.
Dan Rugsveen
Abonner på:
Innlegg (Atom)